Det siste døgnet til Tino

Så er avgjørelsen tatt. I morgen klokka 17 har vi time hos dyrlegen. Tino, 15 år skal få slippe. Det var ikke annet å gjøre. Han er nesten blind, stiv i et bein. Og han er urenslig, skvetter overalt hele tiden.

Men Tino - du vil aldri bli glemt. I 1991 da vår kreftsyke far ble enkemann, ble du hentet i Sverige. En stor trøst og en god venn. Du var med overalt. Du ble godt kjent på kreftavdelingen også. Så ble det Anne Grete som ble hundemamma i 1992, da faren vår døde. I 2003 kom du til meg. Min lille niese var allergisk mot deg. Det ble forsøkt med omplassering, men ingen ville ha en så gammel hund. Nå har du levd sammen med Nikki og meg på overtid i tre år. Mari og Lina tar det tungt. Du og Nikki har hatt det fint sammen - en stor og en bittteliten. Vi har nok blitt et kjent syn i nærmiljøet - jeg med en hund i hver hånd, store hvite Nikki og lille revebrune Tino. Alle som traff deg trodde at du var en hvalp - så liten og kjempesøt. Som den største selvfølgelighet la du deg godt til rette i nærmeste seng når du fikk anledning. Du har aldri hørt særlig godt....

På tur var du en utfordring. Hannhund som du er, og bitteliten, skulle hvert gresstrå tisses på - det tok laang tid. Utfordringen var ikke at du stakk av, men at du brukte så lang tid på å komme. Det var å gå hundre meter og så stå å vente på den lille brune lodotten.
Da du var hos Anne Grete var du stor trøst i sorgen og fikk sove sammen med henne. Det beste du vet er å kroe deg i et fang eller i ei dyne. Kresen i matveien har du alltid vært. Favoritten er leverpostei og så makrell i tomat. Det skal du få i dag..

Det blir en rar ettermiddag og kveld. Begge ungene kommer og tårene triller nok hos oss alle tre.

Jeg orker ikke skrive mer nå, det gjør vondt. Samtidig er jeg lettet. Du har ikke et godt hundeliv nå.